Karkirurgi i Norge
Karkirurgi omfatter
diagnostikk, behandling og forebygging av sykdommer i blodårene
utenom hjertet. Den største gruppen pasienter har åreforkalkning i
ulike deler av pulsåresystemet. I tillegg til åpne operasjoner
gjøres også såkalt intervensjon, det vil si kateterbasert behandling
som kan gjøres uten store snitt. Denne behandlingen utføres sammen
med radiologer.
De første
karkirurgiske inngrep ble i Norge utført på 1950-tallet. Det har
vært en betydelig utvikling i faget på disse årene. På grunn av ny
og komplisert teknologi ønskes en viss sentralisering av den
karkirurgiske virksomhet til sentra som er vist
under fanen "Karsentre". For å bli karkirurg må en i tillegg
til utdannelse i generell kirurgi ha 3 års utdanning på avdeling som
er godkjent som utdannelsessted innen fagområdet. Dessuten må en
kunne dokumentere et visst antall operasjoner og kurser.
I Norge behandles ca. 6000 pasienter med operasjon eller
kateterbaserte metoder for sykdommer i åresystemet. Da er åreknuter
ikke medregnet. Det er laget flere utredninger om faget karkirurgi i
Norge;
-
Helsedirektoratets utredningsserie nr. 3, 1993
-
Struktur og organisering av norsk karkirurgi i fremtiden, 2001
Eksempler på sykdommer som karkirurgene behandler er; åreforkalkning i hovedpulsåren og pulsårene til bekken og til beina. Andre tilstander er utvidelse av åresystemet (aneurisme). Aneurismer kan sitte på ulike pulsårer i kroppen, men finnes hyppigst i hovedpulsåren i magen (aortaaneurisme) eller i brystet. Dessuten behandler karkirurgen pasienter med forsnevring i halspulsåren. Slike forsnevringer kan gi opphav til hjerneslag. Andre tilstander som behandles av karkirurgen er skader på blodårene, betennelsesaktige tilstander i åresystemet, forsnevringer i pulsåren til armen, akutt blodpropp og sirkulasjonsforstyrrelser til nyre, tarm og andre organer. Dessuten behandles medfødte misdannelser i åresystemet og sykdommer i venesystemet som kan affisere de dype venene, men hyppigst de overflatiske i form av åreknuter (varicer).
Karkirurgen er også ansvarlig for diagnostikk av disse sykdommene. Slik diagnostikk kan gjøres med vanlig klinisk undersøkelse eller med bruk av ultralydteknikk eller andre undersøkelsesmetoder. Før en eventuell behandling må ofte pasienten henvises til røntgenavdelingen for CT-, MR-, eller kontrastundersøkelse av åresystemet (angiografi). Karkirurgen bestemmer også hvilken medikamentell behandling som skal settes inn for å motvirke den generelle åreforkalkningssykdommen som mange av disse pasientene har. Det hører også med til fagområdet å følge opp pasienten etter behandling.